16 104

14 041

06 02

11 11

 

KN Maskin AS, er et firma i bransjen maskinentreprenør. Firmaet består av 6 fast ansatte, 1 lærling, og en moderne maskinpark

KN Maskin tar arbeid innenfor bl.a. masseforflytting, tomter, veier, vannanlegg, vann og avløp, riving, hyttetomter, hustomter, spillvannsanlegg, drenering jobber, fjellsprenging, leveranse grus, jord, stein, pukk, snørydding/strøsand, industritomter og kosting av veier og P-plasser.

TELEFON: 416 12 502

Kontakt oss for mer informasjon vedrørende våre tjenester.

 

Diverse

..

en hilsen fra Lødingen

se lødingen i bilder..

 

 

.

BygdaSomSykler

.

vgut

www.veslegut.no 

Marked

Hjem

RETT FRA HJERTET I EN ROSA MÅNED

06 10

Tanker og betraktninger fra ei som selv har vært der...

 

Mye kan skjules bak litt sminke, et smil og en god tone 

Og - ekte er det (både sminken, smilet og tonen) 

Det samme er teksten under.


Er jeg frisk, kreftfri?

Har normalitetsbegrepet endret seg for meg/ oss som har "status frisk etter kreft" dvs at behandling har hatt effekt og ikke mer kreft og ev spredning dukket opp. 

Har vært "frisk og/eller kreftfri" i 3 år nå. Avslutta behandlinga (toppet) med 33 strålinger april 2013-  og selv påskefri kunne jeg se langt etter. Hadde håpet på et par dagers pause, så "skinnet", som var rødt og godt stekt fikk hvilt seg. Men, neida. Selvsagt forstod jeg da og i dag at det var ut fra de beste intensjoner, anbefalinger nasjonalt om tilpasset behandling (tror jeg).
Og - ingen sak var det å spasere de 33 turene tur/retur fra der jeg bodde og til UNN. Selv om det enkleste kunne vært å tatt bilen, valgte jeg frisk luft, fysisk aktivitet og fastholdt mitt mål om å fortsette med å tenke hva er det beste for deg nå, i dag og fremover.

Skal sies at jeg aldri har vært typen til å velge minste motstandsvei, selv om det kunne vært deilig å sette seg i bilen. I lys av ca. 30 liggedøgn i forbindelse med cellegift (ca.  6 mnd) var vel turen til og fra UNN gotteri til sammenligning.

Hva handler det egentlig om?

For meg som er skrudd sammen på den måten og tenker-  skal du lykkes med prosjektet ditt, som betyr å komme tilbake til normalen ( så nært den som mulig) og hverdagen - må du starte NÅ! I betydning rett etter operasjonen som var i august 2012  ( svuls fjernet i bryst) og når drenet er borte ( armen tilgjengelig). For alle MINE 33 lymfer ble under operasjonen fjernet, fikk jeg høre på 1. Kontroll. Litt underlig - for først sa en lege rett etter operasjonen at de hadde fjernet 28, og nå 33. Ja, ja - fint dere ble enige om tallet da, tenkte jeg. 28 eller 33, det var like vondt å takle uansett. Skulle til å si tall er meg knekkende likegyldig i denne sammenhengen.

Det som opptok mine mentale kapasiteter var hvordan blir nå dette ? Er du en av de mange heldige som behandlingen har effekt på - og kommer deg tilbake til hverdag og dine som du er så glad i? Vil jeg kunne gjenoppta livet mitt som før? Både ja og nei er svaret i dag. For jeg mener det finnes ingen fasit på livet generelt og ved alvorlig sykdom. Hvis jeg skal forfølge siste setning må det bli at livet leves her og nå. Vi er vår egen lykkes smed og utfall kan påvirkes. 

Alle ( de aller fleste iallefal) ønsker jo så inderlig vel seg tilbake til det livet de hadde før kreften. Jeg er en av de alle. Så- hva gjør du? Målet om å greie dette var fastspikra ( tidlig og sent). Noe tar du med deg til sengs og våkner med. Å det var ikke snakk om annet enn medisin i form av  kraft og mot i deg selv. Den var til tider også vanskelig å svelge. 

Planen kunne ikke annet enn bli til mens jeg gikk den. Dager og formen var sterkt varierende og jeg var langt nede i perioder. Ofte tenkte jeg (for å motivere meg selv) : Disse bedritne dager er også en dag - og en del av planen. Det er ikke uberørt jeg skriver.  Ikke fordi jeg er lei meg i dag, eller ikke har det bra. Nei, fordi jeg er så stolt av den jobben som er gjort -  og takknemlig for å ha holdt meg til målet og turt å endre planen utallige ganger underveis. Jeg vil påstå jeg har vært tro mot den og aller mest meg selv. Det skal mot til å holde målet å aldri gi opp. Bare jeg vet hvor mange tårer som er grått. Hva det betydde den dagen jeg greide å gå ut på trappa for første gang å stå der for så å gå inn igjen til senga ( der jeg tilbragte  mange døgn). Eller den dagen jeg klarte å tømme oppvaskmaskinen ( greide stå oppreist uten å kaste opp).

Ikke bare forstå kontrastene i dag. 
Du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har. Eller du vet ikke hvor sterk du er før du står i situasjoner og har ei erfaring og et utfall å sammenligne deg med. 


Frisk - jeg?
Ja! Frisk i betydning uten mer kreft ( pr d.d.). Oppfulgt med kontroll hvert år i 10 år. Daglig  dose medisin i et 5 års løp - som jobber mot min psykiske og fysiske helse daglig,  og holder et eventuelt tilbakefall i sjakk. 

Jeg føler meg styrket som sterkere, modigere, tøffere fordi jeg i større grad er bevisst på mine styrker og svakheter - og hvor jeg også bør drukne mine bekymringer i stedet for å gi dem svømmeundervisning. Å være kompetent på eget liv handler om å være i situasjoner som er situasjonsbetinget (gode, krevende, tøffe og sårbare). Der kan du bevisst måle dine kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger. Ingen er født kompetent.

Når er vi sterk(e) og i hvilke situasjoner? Når vet vi det og hvem kan/bør fortelle oss?

Mange spørsmål i spørsmålet. Noen besvares, andre ikke så fort og med de svar vi ønsker. Drømmer om fremtiden, lever i dag og husker gårdagen! Like enkelt som det er vanskelig, vil noen kanskje si. Det handler ikke ( jo delvis vil jeg si) om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Ett av mine motto i livet. For heldigvis var jeg sterk mentalt og fysisk da beskjeden kom i Juli 2012. Ingen selvfølge, men for meg var det slik. Utgangspunktet har vært bærebjelken der jeg er i dag supplert av familie, venner,  omsorg og kjærlighet. 

Erkjennelsen av at skal du lykkes og få til endring, må du gjøre jobben selv, har vært tøff og krevende. Bjørn Eidsvåg sier (hardt og brutalt) at du må gå veien selv, jeg kan ikke gråte for deg, men med deg. Tungt og smertelig, men du verden hva du lærer om deg selv og andre på reisen.

Jeg ville reise på 1. Klasse, fordi jeg fortjente det. Noen ganger følte jeg at jeg enda ikke hadde pakket og toget var gått. Turer opp og ned er livets dans på roser. Danset du alene også? Ja, det gjorde jeg.

Hvordan var det (egentlig)?
Kampen har vært tøff, lang og hard. Mye kan skjules bak litt sminke, et smil og en god tone. Det betyr ikke at jeg ikke har mine dager og stunder som er tyngre enn andre. Medisiner som jobber mot deg og kroppen din selv med treningstimer, nok søvn og sunt kosthold. Her kommer intet gratis. Noen ganger opplever jeg at jeg må legge trippelinnsats for å opprettholde status quo, eller bare tar små museskritt- selv om det også er et skritt. Er man litt utålmodig som meg, er det ikke akkurat en fordel.

Foruten erfaringen, nei.
Tiden fra juli 2012 når beskjeden kom og frem til i dag har gitt meg kraft og mot til å lukke dører- å åpne nye vindu.
Noe av det fineste er at årene har ført meg til nye og fantastiske mennesker som nok ikke hadde krysset min vei, hadde vi ikke hatt kreften som fellesnevner. Parallelt har flokken utvidet seg med flere hærlige, ærlige og morsomme mennesker på veien.

Livet er ikke for pyser. Pyser er vi vel alle og en hver ila livet. Vær tro mot pysen! Hun/han har et poeng! Kjemp for det som du har kjært! 

Å kjempe for bare  meg selv tok tid, selv om familie og venner alltid har støttet meg. Jeg var som alltid og vanlig opptatt av andre først og mest.

Der "tapte"jeg i forhold til både planen og målet. Jeg trodde bare jeg hadde hensynet til andre ville dette gå bra. Opptatt som jeg var av å vise at dette fikser jeg, omsorgen og fokuset på andre holdt på å knekke meg mer enn jeg var klar over. Jeg måtte velge meg selv. Uten meg selv er jeg intet sammen med andre, ei heller mine nærmeste. 

Hensynet kan ikke ligge hos andre før du kan ta vare på deg selv, tenkte jeg på mine mange spaserturer i skog og mark. Hvordan skulle jeg kunne være tilstede for barna og familien min når jeg ikke klarte være tilstede for meg selv?
Vendepunktet kom gradvis. Det satt langt inne å gi mer fan, slutte å hensyn ta andre før meg selv. Tankene dreide seg i all hovedsak om alle andre og minst meg selv.
Nå var det ikke snakk om du skal, men NÅR!? Når skal du begynne hensynet til deg selv? Mitt liv, dette er ditt  liv, meningen med det, grip dagen og visa versa. Puh! Ikke måte på hvordan man skal fylles, strekkes og dras. Noe skjedde i hvert fall og jeg skylder på kreften. Det kom faktisk noe godt ut av den.  

Gjort og lært
Historien min er sikkert ikke så annerledes enn andres ( hva vet jeg?).
Når det er sagt er det dette det handler om (for meg, uten sammenligning). 
Det fine er at erfaringen er min. Bare  min. En erfaring som denne kan brukes videre i livet.
Gjennom jobben og privat har jeg også møtt andre i lignende situasjoner ( direkte berørt og som pårørende) og kjent på hvordan det er å sitte på begge sider av bordet.

Spørsmål og tanker har vært mange. De har satt min egen historie på play flere ganger. Jeg skulle så gjerne spilt den for flere og vært til hjelp. 

Lurt

Vi vil jo så gjerne ha ut det beste, mest effektfulle, ja selv som ego komme best ut med både kropp, utseende som del av totalbildet. Lært har jeg at jeg hverken får min fysiske form eller kropp tilbake ( jeg klager ikke, men har konstantert). Ei heller disse  dame greier som vipper, bryn og negler (i den grad som før). Hva gjør vel det når det lure er at det finnes erstatninger ( gid jeg kunne sende regninga til NAV for noen kroner blir det). Så- noen lapper går det til å "rette opp" trynfaktoren for opprettholdelse av feminine tilstander og blunkeblikk;). Pengene er mine - og JA jeg bestemmer selv. 

Det lure videre blir å fortsette reisen med å drømme, realisere, ha så gode hverdager jeg kan. Pleie familien, gode vennskap og kjærligheten til livet. Utsett ikke til i morgen det du kan gjøre i dag!  

Til slutt: Jeg øver meg fremdeles på livet. Har lukket vindu, og åpnet champagneflasker! 

 

06 101En stor takk tel ho som lot mæ dele dette på Lødingensia i 2016. Helt uvitende om at æ bare 2 mnd etter, skulle følge nøyaktig i hennes fotspor...

-Rita

 

#FUCKCANCER!